14. feb. 2013

Litt stolt


 
Jeg hadde tenkt å spare dette innlegget til april, men jeg klarer ikke vente.

Jeg har ikke gjort så mye bemerkelsesverdig i livet mitt. Jeg har ikke oppnådd så fryktelig mye sånn utover det helt alminnelige. Jeg er egentlig irriterende normal. Nesten middelmådig.

Men det er en ting jeg er litt stolt av.  Jeg har nemlig snart vært gift i 25 år. Og det er jeg stolt av.



Ja, det er jo kanskje ikke så veldig bemerkelsesverdig det heller, men jeg er ganske stolt av det likevel.

Når jeg tenker meg om, så kan jeg egentlig ikke ta så mye av æren for det heller. 'It takes two to tango', sa alltid mamma. Min kjære eks-krølltopp har vært like tålmodig og standhaftig som meg, om ikke mer, for å si det sånn.
 

 
Vi var veldig unge (20 og 25), og det var mange som var skeptiske. Særlig min far. 'Det der kommer ikke til å vare mer enn 6 måneder maks', uttalte han et par uker før bryllupet. Og etter 6 måneder skal jeg ærlig innrømme at jeg hadde noen øyeblikk der jeg lurte på hva i all verden jeg hadde gjort.

Men heldigvis var vi ganske sta. Det har virkelig gått opp og ned, og det har vært noen tøffe tak. Jeg ville løyet hvis jeg sa at jeg aldri har vurdert å avslutte hele greia. Men jeg er veldig glad for at vi ikke ga opp. Av og til lurer jeg på hva det er som har gjort at vi fortsatt er sammen, (bortsett fra stahet liksom).Særlig nå som ungene er så voksne at de selv er i,  eller på vei inn i, eller ut av forhold selv.

Så her kommer noen tanker i litt spredd rekkefølge om hvorfor jeg tror vi snart kan feire sølvbryllup.(!)

  • Mine foreldres eksempel. Mamma siterte av og til Joyce Brothers: “My husband and I have never considered divorce... murder sometimes, but never divorce.”. Alvorlig talt: de har hatt enormt mange utfordringer på mange plan, men de har vært et strålende eksempel på lojalitet og kontinuitet. Og det er jeg utrolig takknemlig for.
  • Vi har vært veldig bevisst på at vi selv var ansvarlige for hvordan forholdet vårt utviklet seg. Ekteskapet er ikke en separat 'ting' som lever sitt eget liv. Forhold 'sprekker' ikke, ekteskap 'ryker' ikke. Det er personene i forholdet som avgjør om forholdet tåler tidens tann, livets uberegneligheter, motgang og medgang.
  • Jeg ser på ekteskapet vårt som en trekant. Hvis vi begge forsøker å nærme oss Herren, vil vi også komme nærmere hverandre. 
 
  • Latskap. Jeg har brukt 25 år på å lære ham opp. Jeg orker da virkelig ikke å begynne forfra med en ny og yngre modell bare fordi den opprinnelige har mistet krøllene?
  • Barna. Jeg synes det er teit når folk sier at de holder sammen 'for ungenes skyld.' Barn er smarte og forstår når foreldrene ikke har det bra sammen. Likevel er det ikke til å komme bort fra det faktum at det at vi har felles barn gjør at vi anstrenger oss mer for å få forholdet til å fungere.
     
Jeg kom over dette diktet av Carol Lynn Pearson idag, en av mine yndlingsforfattere, og kjente meg så godt igjen:

HOME

Outside your arms
Is a place I like to visit
But I wouldn’t want
To live there.

This is home now
...
This small cozy structure
We build of an embrace.
This is comfort–
It is fireplace, lamp,
And softest chair.

I will go out
From time to time
For exercise and such
And to keep in touch
With the world where people
Eat and laugh and work.

But I’m a stranger there now,
A stranger in a strange land,
And I never get warm enough
And I’m always alone.

Then–
The touch of your hand,
                                                   And I know I’m nearly home.
 
                                                            

Vi er ikke så veldig 'flinke' med bursdager og merkedager og sånn, men idag bestemte jeg meg for å sende ham en sms hver time i løpet av arbeidsdagen og fortelle ham hva jeg satte pris på med ham. Jeg forventet ikke svar. Han er ganske så kort og konsis på sms til en tekstforfatter å være. Men idag fikk jeg faktisk svar:


 

He, he... se mitt forrige blogginnlegg...
 
Here's to another 25!

In English:
 
I was going to save this post til April, but I can't wait.

I have never really done anything remarkable in my life. I have not really achieved very much outside of the quite ordinary. I'm annoyingly normal. Almost mediocre.

But there is one thing I am quite proud of. I have been married for almost 25 years.

Ok, so that may not be all that remarkable come to think of it, but I'm still kind of proud of it. 

I can't even really take all that much credit  for it either. 'It takes two to tango', right? and my D.H. has been just as patient and steadfast as me. If not more so.

We were very young, only 20 and 25, and quite a few people were sceptical . Especially my Father. I give you 6 months, tops - he exclaimed just a few weeks before the wedding. And I'll admit that at that 6 month mark I did wonder what on earth I was doing...

Luckily though, we were both quite stubborn. We have definitely had our share of ups and downs, and a few really rough spots. I would be lying if I said I have never considered ending the whe whole thing.  But I am so glad we didn't give up.

Sometimes I wonder how we made it this far - apart from just stubbornness. Especially now that the kids are growing up and entering into their own relationships.

So here are a few thoughts in no particular order about why I think we very soon can celebrate our 25th wedding anniversary:
 
  • My parent's example. My mother used to quote Joyce Brothers: “My husband and I have never considered divorce... murder sometimes, but never divorce.” Seriously though - they have had so many challenges and obstacles on so many levels, but have remained amazing examples of loyalty and steadfastness, and for that I am eternally grateful.
  • We have been quite conscious of the fact that we were responsible for our marriage and how it fared. Marriages are not separate living entities that 'fall apart ' or 'crumble' or 'break'. It  is the couple who determines the 'health' of the relationship and how challenges and bumps in the road are handled.
  • I see our marriage as a triangular relationship with God at the top. If  we as a couple are trying to grow closer to the Lord, we will inevitably grow closer to eachother in the process. 
  • Common faith. We have the same goals and are moving in the same direction. That helps. 
  • The grass is greener where you water it. 
  • Lot's of good books. Especially: 'Love is never enough', 'Families and how to survive them', 'The 5 Love languages', 'One Flesh, One Heart', and 'Between husband and wife'.  And, yes, of course 'Men are from Mars, Women are from Venus' . ;-)
  • Humor. We like the same stuff and have a similar sense of humor. We can be very silly.
  • Laziness. Hey, I've spent 25 years traing him. Why would I want to start over with a younger , newer model just because the original has lost his curly hair?
  • The children. I think it is quite ridiculous when I hear couples say they stayed together for the children's sake. Children are smart. They can tell if their parents are unhappy together. However, having children does make us try harder to make the marriage work. 

  • I  stumbled across this poem by  Carol Lynn Pearson today, and it explains perfectly how I feel about JB:

    HOME

    Outside your arms
    Is a place I like to visit
    But I wouldn’t want
    To live there.

    This is home now
    ...
    This small cozy structure
    We build of an embrace.
    This is comfort–
    It is fireplace, lamp,
    And softest chair.

    I will go out
    From time to time
    For exercise and such
    And to keep in touch
    With the world where people
    Eat and laugh and work.

    But I’m a stranger there now,
    A stranger in a strange land,
    And I never get warm enough
    And I’m always alone.

    Then–
    The touch of your hand,
    And I know I’m nearly home.
     
                               
     
    We are not really all that 'good' with birthdays and Valentine's   day and such, but this year I decided I would send him a text every hour during work just saying why I love him. I wasn't expecting him to reply. He is quite perfunctory when he texts. But today he actually answered back. My heart fluttered. ;-)
     
    Here's to 25 more years!
     
     

    2 kommentarer:

    1. Helt fabelaktig Joanna, jeg ble skikkelig rørt av å lese dette,mog oppmuntret og glad Måtte vise til mannen min som nikkket og smilte. Vi har ti år i år, og jo det er en bragd! 25 det er sensasjon!

      SvarSlett
    2. Takk for det Ellen! Gratulerer med 10!!!

      SvarSlett

    LinkWithin

    Related Posts with Thumbnails