Hagearbeid og sånn

Scroll to bottom for English version.

(Triggerwarning: Dette blir et ilandsprobleminnlegg. Jeg har hage. Jeg er heldig som har hage. Jeg vet det.)

Jeg giftet meg inn i en hagefamilie. Jeg burde sett faresignalene allerede første gangen jeg besøkte svigerforeldrene mine. Men kjærlighet gjør tydeligvis blind og sånn.

Min kjære svigermor har anlagt ikke bare èn prydhage, men to. Digre tid - og arbeidskrevende prydhager med mange staudebed. Og  vi har bodd i generasjonsbolig med dem i snart 18 år. Dermed har jeg fått nyte godt av hennes grønne fingre i mange, mange år.

For en byjente som meg, som har vokst opp i blokk,  med foreldre som ikke akkurat hadde hagearbeid og vedlikehold verken i fingrene eller på hjernen, så var det en sjokkartet opplevelse å oppdage akkurat hvor mye tid og innsats en 'fin' hage krevde. At det tok minst 10 år før jeg så forskjell på ugress og ikke-ugress hjalp heller ikke... (tilmitt forsvar, så er det mye fint ugress!)

Svigermor har prøvd å trøste meg med å si at da hennes barn var små, så brukte hun heller ikke så mye tid på hagen. Interessen og tidsbruken kom etterhvert, påstår hun. For henne er det både hobby og terapi, og hun elsker å renske opp og pusle  rundt i hagen, luke i bed, drepe snegler og vanne til alle døgnets tider. Og så lenge hun likte det så godt, og jeg likte det så lite, så var igrunnen arbeidsfordelingen grei. Takk Svigermor!

Men nå er hun fylt 85, og helsen hennes er ikke det den engang var, og energinivået likeså . Hun pusler fortsatt rundt i hagen, men ikke så mye som før. Og arbeidet må fortsatt gjøres. Hagen ligger der, enten jeg liker det eller ei. Interessen for hagearbeid har dessverre ikke dukket opp hos meg enda, selv om jeg ikke lenger kan skylde på små barn, når hagevegringen min gjør at jeg heller vil bruke tiden på å vaske vinduer eller stryke klær, eller rydde på kottet, eller ja -  igrunnen hva som helst  - bare jeg slipper å bevege meg ut i hagen.

Hagevegringen min er sannsynligvis årsaken til omtrent 80% av konfliktene vi har hatt i ekteskapet disse snart 27 årene vi har vært gift. JB arvet hageinteressen fra både sin mor og sin far, og selv om han nok er mer pliktdrevet enn kosedrevet som sin mor, så skjønner han virkelig ikke problemet.

Jeg har faktisk prøvd. Og jeg prøver enda. Noen timers intensiv luking i ny og ne, og plenklipping dann og vann, er ikke lenger en skjebne verre enn døden. Det kan faktisk være ganske trivelig å grave litt og feie litt og plukke stein og skrape mose fra belegningssteinene. Men selv om jeg synes jeg har vært riktig så flink, så er det liksom alltid 'too little, too late'. Og når jeg tror jeg egentlig er ferdig, så er det bare å begynne på nytt.

På hytta er det om mulig enda verre. Det som engang var et småbruk med naturtomt og sauedrift, er også omgjort til prydhage, med sirlig plen som må klippes, og mange bed som må lukes. Tidligere år har svigermor og svigerfar tilbragt store deler av sommerhalvåret der, med omvendt pendling. Hytta i uken, og byen i helgen. Og hva gjorde de på der ute? De jobbet i hagen... Svigermor kan glatt bruke opptil en uke på det ene store bedet foran hytta i skråningen opp mot parkeringsplassen. Hun napper et og et ugress vekk for hånd. Ikke no' spaing og riving her nei!

Men ikke nå lenger. Nå er det vi som må ta det, de få, korte helgene vi er der inne. I år var det  ekstra ille, siden vi ikke var der i ferien engang, bare et par helger i forkant , og en i etterkant. Jeg lukte og lukte, men følte at det ikke var mulig å se at noe var blitt gjort i det hele tatt. Og for hva? Vi får jo ikke nytt det engang!

Mangelen på grønne fingre begrenser seg dessverre ikke bare til hagen heller. Potteplanter og krukkeplanter både ute og inne lider på grunn av min manglende planteintuisjon. Jeg har hele tre potteplanter inne som har overlevd mot alle odds. Den ene heter 'ungkarens venn' visstnok - fordi den er så hardfør. De to andre er fredsliljer - og de overlever fordi de gir beskjed når de skal ha vann. De henger med hodet. Og så, når de omsider får vann, så våkner de til live igjen - helt mirakuløst! Jeg har ikke tall på alle husfredene (ja, jeg ser ironien...), orkideene, eføyene og blodsdråpene jeg har klart å ta knekken på. Jeg snakker med dem og synger for dem, og flytter på dem så de skal få mer lys, eller mindre lys. Og så overvanner jeg , eller så undervanner jeg. Og så kjøper jeg plantenæring som jeg glemmer å gi dem. Og så dør de. Uansett. 

Pus er ikke imponert

Jeg husker jeg leste en gang at man burde skaffe seg planter å øve seg på før man fikk barn. Hvis man klarte å holde liv i en plante, så ville man klare å holde liv i et barn. Himmel og hav. Hadde jeg gjort det, ville jeg aldri fått barn i det hele tatt!

På kontoret mitt på jobb står det en flott stor plante i en flott stor krukke. Omtrent en gang hver annen eller hver tredje uke kommer det en hyggelig dame og steller og vanner den. Jobben min har nemlig leaset planter, med innebygd pleie. Og begynner de å henge med hodet, byttes de bare ut.  Det må være løsningen. Før jeg får hjemmehjelp eller betaler for vindusvask, vil jeg outsource hagen og plantene. Så, hvordan få overtalt min bedre halvdel til å gå med på at det ville vært en fornuftig bruk av penger...?

(Trigger warning: Ok. So this is a first world problem blog post. I have a garden. I am privileged to have a garden . I know.)

I married into a family of gardeners. I should have seen the danger signs the first time I visited my parents in law. But love is blind and what not.

My beloved mother in law has created not just one beautiful garden, but two. Huge time and work intensive gardens with lots of flowerbeds. Having  shared a house with her for almost 18 years, I have quite literally  enjoyed the fruits of her labor for many, many years.

For a city girl like me, who grew up in apartments, with parents who were absolutely not especially garden or maintenance minded, it was quite a shock to my system to discover just how much time and effort it took to keep the garden presentable. That it took me about 10 years to even be able to tell the difference between weeds and non-weeds didn't make matters any better. (In all fairness, weeds can be very pretty!)

My mother in law has tried to comfort me by telling me that she didn't really take to gardening until the children were older. For her, gardening is both a hobby and therapy. She simply loves the digging and the pruning and snail killing and watering and weeding. And as long as she enjoyed it so much, letting her do it all was not much of a sacrifice. Thank you MIL!

However, she just turned 85, and her health is not what it was, and neither are her energy levels. She still potters around in the garden, but not as much as before. And the work still needs to be done. The garden is still there, whether I like it or not. A passion for gardening has not miraculously appeared as my children grew older. My garden anxiety has a tendency to make me want to iron, or wash windows, or clean out the storage room - basically anything that will keep me inside, and not outside in the garden.

My gardening repulsion has probably been the root cause of about 80% of the conflicts we have had had in our marriage. JB inherited the interest in,  and ability to,  garden from both of his parents, and although he is more duty driven than pleasure driven, he just doesn't get why I can't seem to embrace it. (Or at least just get it done!)

Believe me, I have tried. And I still do . A few hours of intensive weeding every now and then, or mowing the lawn sporadically is really not a fate worse than death. It can actually be quite pleasant to sweep a little, and water a little, and weed, and pick rocks and scrape the moss off the paving stones. But even when I feel I've been a super duper good girl, it always seems to be a little too little, a little too late. And when I feel I'm done, I can always just start over.

At our summer house, it's even worse. What used to be a small farm, with sheep that kept the grass down, and not much else (apart from the fruit trees) , has over the years also been turned into a decorative garden, with manicured lawns and lots of flowerbeds. Previously, my parents in law have spent most of the spring, summer and fall there. Doing what? Working in the garden. ... My MIL can easily spend a full week in one of the big flowerbeds, picking away weeds one by one by hand. No digging and raking there!

But not anymore! Now it is our responsibility, the few short weekends we are there. This year was particularly bad, since we didn't even spend our summer holiday there like we usually do. When we were there I weeded and weeded, but it didn't even seem to make a dent in the overgrowth. And for what, exactly? It's not like we get to sit back and enjoy it!

My gardening anxiety doesn't limit itself to the garden either. Potted plants both inside and out suffer from my total lack of green fingers. I own a total of three potted green plants that have survived against all odds. One of them is called 'Bachelors Friend' because it basically can survive a nuclear explosion. And the two others are 'fredsliljer' in Norwegian - and they tell you when they need water by drooping. Once you water them, they come back to life. Magic! I can't even count the number of orchids and ivies and other plants I have managed to kill off. I talk to them, I sing to them, I give them too much water, or too little water, I buy plant food to give them, and then I forget, and they die. Always.

I remember reading once that it was a good idea to buy a plant before having children. If you could keep the plant alive, you could keep a child alive too. Heavens! If I had taken that advice to heart I might never have had children at all!

In my office at work I have a huge plant in a huge pot. And every two or three weeks, a pleasant little lady comes in and takes care of it. You see, my workplace leases plants. If the plants look a little out of sorts, they simply come and replace them.   I'm beginning to think that might just be the solution for me. I would be willing to pay for that, and it certainly would come much higher up on my list than a cleaner or someone to wash the windows. Now; how to convince my better half that it would be a good way to spend money?